”Sportsfisker`n” nr.5/1981

Jakob Sandungen

Den første nordmann som drev med kunstig utklekking av ørretyngel. Skal vi reise ham et minne ved Sandungsvollen?

Da DOFA ble startet i 1948 ble det etter hvert dannet arbeidslag i de fleste vann rundt om i Finnemarka. Rusefiske etter abbor om våren, opprensking av gytebekker om sommeren og stamfiske om høsten, ble etter hvert rutinearbeide for disse arbeidsgjengene. I alle år senere har dette arbeide fortsatt - og hver høst når nattemørke, tåke og regnskyer ligger tungt over skauene og folk flest sitter godt og varmt foran TV-apparatene - går ivrige og interesserte karer på Sandungselva og Vranglebekken etter stamfisk. Det er en egen sjarm dette, å vasse bekkene i mørke høstnetter og ens hele verden er den lysstrålen skarpe lykter slenger frem. Og denne ørreten da, som forsvinner bare den ser skyggen av deg om sommeren, står nå som paralysert og lar seg villig stryke langs buken og legger seg i hånden som en kjelen kattunge.

Det er nesten synd å ta opp denne fine fisken fra lekeplassen, men rogna vil gjøre bedre nytte i klekkeriet og det vil bli satt rikelig med småfisk tilbake på bekken til høsten. En blir ett med naturen her inne på skauen, og særlig når en ferdes innover slik ved nattestid, men du behøver ikke å synes synd på oss - for vi liker det!

Særlig synes jeg det er rart å gå på bekken mellom Sandungsvollen og Dypingen i mørket og tenke på ham som gikk her i samme ærend for snart 150 år siden. Nå var det nok mange som vare ute etter gytefisken på bekkene på den tiden. Det var lite med redskap å ta opp fisken med og tyrifakkelen og lysteren var nok effektiv og til stor hjelp for mange - kanskje særlig av finnene inne i marka. Det var imidlertid ikke nettopp disse jeg tenkte på da jeg sa ”samme ærend”. Nettopp her på Sandungsvollen bodde det nemlig på den tid en mann som het Jakob Nilsen Lysaker med kone og barn. Han tok senere navnet Jakob Sandungen - og han var faktisk den første nordmann som drev med kunstig utklekning av ørretyngel.

Det er tyskeren L.S.Jacobi (1709-84) som har fått æren av å være den første som i Europa har funnet fram til metoden for kunstig befruktning av fiskerogn. Han tok metoden i bruk i 1741 og ga en nøyaktig beskrivelse av den i 1765. Men det gikk helt til omkring 1850 før befruktningen og klekkingen ble alminnelig kjent og tatt i bruk i Europa og Amerika. Kjennskapet til saken kom til Norge i 1851 fra Danmark gjennom et brev til den norske regjering fra en Heinz i Kolding. Brevet ble av regjeringen oversendt professor Halvor Heyerdahl Rasch som tok seg av saken og ga i 1852 ut et skrift ”Om kunstig Fiske- formerelse”. Saken vakte stor interesse og ble årsaken til at det ble opprettet en egen etat med det formål å ta vare på ferskvannsfiske i Norge. Rasch søkte samarbeid med Magnus Gabriel Hetting som senere ble beskikket til vår første Fiskeriinspektør. Før Hetting tiltrådte denne stilling hadde han fått som oppdrag å reise rundt i landet og gi undervisning om denne kunstige fiskeformerelse. Det var på en slik reise han i 1855 kom til Hougsund på Eger.

Saken var at vårt ferskvannsfiske på denne tid, ifølge Hetting, "Aar for Aar aftager i en saa foruroligende Grad, at deres fuldkomne Tilintetgjørelse syntes at maatte forudsees inden et ikke fjernt Tidsrum, der maatte rykke nærmere og nærmere efterhaanden som vore Vasdrage mer og mer tages i brug i Industriens og Communicationens Tjeneste - - - "
Han mente derfor at det kun var kunstig befruktning av rogn og utklekning av yngel som var det eneste saliggjørende. Kjennskapen til denne metode var ganske ny her i landet, men her tok det imponerende kort tid fra regjeringens folk fikk kjennskap til saken til det hele var satt i handling. På Hokksund, eller Hougsund som det het den gang, fikk Hetting den overraskende opplysning - som han selv skriver i sin beretning vel tilbake i hovedstaden, at en "Husmand i Eger, Jakob Sandungen, i flere aar med held betjente sig af den kunstige Befrugtning for derved at forøge Ørretmængden i de i Nærheden af hans Plads værende Kjærn og Bække."
Det var ved et rent tilfelle at Jakob Sandungen (1822-ca.1860) skal ha funnet fram til den rette metode - og han begynte trolig å befrukte rogn omkring 1840-45. Det var en liten bekk nær hans bosted ved Sandungs-vollen at han hadde sitt klekkeri. Bekken var liten og uanselig, men den hadde årssikkert vann. Jakob Sandungen ble for øvrig ansatt av Hetting i 1856 som fiskeri-assistent og tiltrådte denne stilling den 23/7-1856 med en lønn på 60sh. samt diettgodtgjørelse 48 sh. om dagen. Hertil hadde han befordrings-utgiftene dekket. Fra 1/7-1857 fikk han imidlertid en fast årlig lønn på 300 spd. foruten skyss- og diet godtgjørelse beregnet til 200 spd. Men dette ble trolig for mye for en fattig husmann fra Eger som i embeds medfør stadig var på reiser i inn- og utland med alle de fristelser dette førte med seg. Han fratrådte stillingen allerede i mars 1858.

I sin ”Indberetning til Departementet for det Indre” skriver Undertoldbetjent Hetting den 10.mai 1856 (Stortingsforh.1857 S No.3 s/199 ff) bl.a.:
”En saa kraftig Foranstaltning, som Statens Autoritet, maatte der altsaa til for at hæve de Tvivl og Fordomme der paa sine Steder fantes om denne sag. Til Beviis herpaa kan jeg anføre et ganske merkelig eksempel. En arbeidsmand i Nærheden av Hougsund har i flere aar drevet med kunstig Fiskeavl paa egen haand og besat flere Vande, der forhen var fiskeløse. Men hans virksomhed er alligevel bleven miskjent og spottet og han selv anseet for En, der ikke var ganske vel forvaret. Først nu, da Staten har grebet Tingen an nyder Jacob Sandungen, dette er Mandens Navn, Bæstræbelser al Anerkjendelse.”

Jakob Sandungen har fått full anerkjennelse for å ha vært den første i Norge som anvendte ”den kunstige befruktningsmetode” på ørretrogn og ad kunstig vei fremklekke ørretyngel. Og dette var altså for snar t 150 år siden ved Sandungsvollen i Finnemarka.
For å bli helt sikker på hvor bekken Jakob Sandungen benyttet sine klekkekasser i var - fikk jeg med meg nå vel 80-årige gårdbruker Per O. Hobbelstad en tur inn til Sandungsvollen i sommer. Hobbelstad eier naboskogen og har seter ved Dypingen straks innenfor. Han opplyste at han hadde fartet i området fra barnsben av. Han kunne påvise nøyaktig hvor han i sin ungdom hadde fått påvist hvor Jakobs kasser hadde stått. Bekken er en liten sidebekk til Dypingsbekken og stedet ligger bare et par hundre meter fra Sandungsvollen mot Dypingen. Storskogen er nettopp uthogd her og bekken ligger nå helt åpen. Skogsbilveien passerer bekken noe nedenfor der klekkekassene sto.

Jeg synes det ville være riktig å hedre Jakob Sandungen og la fremtidens sportsfiskere minnes denne foregangsmann som levde og virket langt inne i vårt fiskeområde og som har gjort seg bemerket i vårt lands ”fiskehistorie”, men som er så bortglemt av alle som gleder seg over å se liv i våre fiskevann. Jeg kunne tenke meg at Drammens Sportsfiskere fant en fin granittblokk i traktene hvor Jakob holdt til og fikk reist denne som et minne for fremtiden om den første mann i Norge som drev med kunstig utklekking av ørretyngel.

Gorfred Holo

Etterskrift:

I 1982 var undersøkelser og planlegging av saken kommet så langt at det ble fremlagt et forslag for styret i Drammens Sportsfiskere om oppsetting av minnesmerket. Det ble presisert at en måtte gå forsiktig fram og ikke lage til noe som ble for stort og prangende. Da en hadde sett at det var mange fine, røde granittblokker langs bekken foreslo en å bruke en av disse. En foreslo også at det hele skulle være klart til vårt 50-års jubileum i 1985 og at det ikke skulle koste foreningen noe. Styret sa straks ja og overlot resten til Representantskapet. Selv om det var tre år fram til ”avdukingsdagen” var det fremdeles mange ting som måtte ordnes.

Etter at en hadde gjort flere turer inn til Sandungsvollen og etter hvert funnet ut hvor minnesteinen burde plasseres, trålet en området på søk etter en passende granittblokk. Og nå var det også tid for å ta kontakt med A/S Børresen om tillatelse til det vi hadde tenkt der inne. Her ble vi møtt med stor interesse og velvilje og vi fikk nær sagt ”frie hender”.
Sommeren 1984 var saken kommet så langt at Representantskapets sekretær Wilhelm Fredriksen, Kåre Martinsen fra Sigvartsens Steinhuggeri og jeg var der inne for å de på steinen. Denne ble ”saumfart” med ekspertøyne og godkjent. Han ba oss om snarest å få transportert den ned til steinhuggeriet på Linnesstranda.
Saken ble lagt fram på møte i Representantskapet den 10/9-84 og alle sa seg villige til å være med på arbeidet.

Første ”økt” var lørdag 22/9-84. Her ble grovarbeidet med utarbeiding av tomten til rasteplassen foretatt. Lassevis med flate, men akk så tunge, granittheller, som på forhånd var lokalisert, ble fraktet fram og lagt på plass. Steintrapp fra skogsbilveien og opp ble bygd og likeså solide fundamenter til to benker. Senere fikk vi to grove, kløvde granstammer av A/S Børresen til sittebenker. Plassen til minnesteinen ble planert og endelig ble selve steinen ”taljet” opp en li til skogsbilveien hvor Sigmunds tilhenger sto klar til transporten. Det hele var i gjenge. Utover høsten var det mange ”små”-detaljer som måtte ordnes, men nå så vi endelig en lysning.
Lørdag den 1.juni 1985 møttes så Representantskapet til oppsetting av minnesteinen. Plassen hvor den skulle stå var nå fullt ferdig og det var støpt ned to rundjern som skulle passe nøyaktig i de to hullene stein-hoggeriet hadde boret dypt inn i steinblokka. Ikke trodde jeg at jeg hadde så gode medhjelpere. Hullene og jernstengene passet som ”hånd i hanske” og det var helt fantastisk å se hvor lekende lett denne kjempetunge steinen ble vinsjet nøyaktig dit den skulle stå. Det var med ikke liten stolthet arbeidsgjengen satte seg på de nye benkene og nøt sin nistepakke!

Mange er interesserte i økonomiske spørsmål - og jeg er også interessert i å fortelle hva dette kostet foreningen å få reist denne minnestein. Og svaret er enkelt ; ikke fem øre ! Vi var heldige med sponsorpenger til dette tiltaket ! I regnskapet til foreningen for 1985 kan vi endog finne at det ble et ”overskudd” på kr.6.867,-

La oss avslutte med det referat journalist Nils Drolsum hadde i DT & BB den 17/6-1985 - etter avdukingen:

Fiskestell-pioneren på Sandungen hedret
Så har ”husmannen fra Eger” fått sin minnestein. Ikke i egenskap av husmann, men som en fiskestell-pioner som lå langt forut for sin tid. Jakob Sandungen som rundt 1850 var den første som begynte kunstig klekking av fiskeyngel her til lands, er dratt fram fra glemselen og har fått sitt varige minnesmerke.
Det ble et fint høydepunkt i Drammens Sportsfiskeres jubileumsår.

Det var riktig folksomt på den idylliske Sandungsvollen da ildsjelen bak idèen om et minnesmerke over Jakob Sandungen, Gotfred Holo, ønsket velkommen lørdag. I tur og orden talte skogsjef Ørnulf Haugan fra A/S Børresen og formannen i DOFA (Drammen og Omlands Fiske-administrasjon) redaktør Ole Kristian Mortensen.
Haugan fortalte at på de drøye 120 000 mål som A/S Børresen eide, avvirkes det ca.25 000 m3 tømmer pr. år. Dette fraktes fram på i alt 115 km. med skogsbilveier.
For 37 år siden lanserte Oskar Fredriksen i Drammens Sportsfiskere idèen om et bredere anlagt samarbeid for opphjelp av fiskebestanden i Drammens Nordmark og Finnemarka. Mortensen minnet om at vannene i området begynte å bli fisketomme for 150 år siden. Nå truer en ny fare, den sure nedbøren. Men mange gode krefter har tatt kampen opp for å redde vannene.

For 150 år siden

For 150 år siden, ruslet en husmann rundt i Sandungs traktene og gjorde seg refleksjoner over nedgangen i fiskebestanden. Ved en tilfeldighet kom han over ideen om kunstig klekking. I en uanselig bekk som renner ut i Sandungen fant han ut at kunstig befruktning av fiskerogn åpnet uanede muligheter for fiskekultiveringen. - Jeg har også funnet ut hvor Sandungen hadde sine klekkekasser, fortalte Gotfred Holo.
Like i nærheten, i en bakkeskråning opp for veien, har Holo og hans sportsfiskevenner laget i stand en idyllisk rasteplass med steinheller fra området omkring. Minnesteinen, som også er fra området, bærer inskripsjonen:
”Jakob Nilsen Sandungen var den første i Norge som drev med kunstig befruktning av ørretrogn. Det var her han hadde sine klekkekasser i årene omkring 1850. Reist av takknemlige sportsfiskere 15-6-1985.”

Direktør Helge Vikan i Direktoratet for Vilt og Ferskvannsfisk minnet om at den offentlige fiskeadministrasjonen i Norge regnes for å være 130 år. Jakob Sandungen hadde med andre ord ingen administrasjon, ingen forskning eller andre å støtte seg til da han drev sine kultiveringsarbeider i Finnemarka. På de 140-150 år som er gått har det skjedd svært mye. Siste året ble det her til lands satt ut ca.20 millioner fiskeyngel.
Holo og Drammens Sportsfiskere fikk mange takkens ord for det initiativ som var tatt. Det ble også uttrykt mange ønsker om at det hver sommer måtte bli en fast sportsfiskets dag i dette flotte området.

 

Tilbake