Hvis du lurer på om du skal melde deg på invitasjonen fra Jonny, er det kanskje en ide å se hvilke opplevelser gutta hadde 9 -13 juni i River Test. Da var Thoralf, Frank, Glenn Morten og Gunnar gjester hos Jonny.
Hvis du klikker på de små bildene kommer de opp i eget vindu i større format. (webadm.)
Referat fra Englandsturen til River Test og Chew juni 2006.
Siden Jonny Olsen flyttet til England har vi i Drammens Sportsfiskere jevnlig
blitt foret med fiskehistorier fra kalkelver og reservoarer i
England. Skildringene har lenge pirret min nysgjerrighet og da
invitasjonen til fiske i selveste River Test og i Englands kanskje
mest kjente oppdemte innsjø ”Chew Valley Lake” var jeg snar med å
slå til.
De 5 plassene var raskt besatt og etter litt endringer var det klart
at den endelige gruppa bestod av Thoralf, Frank, Glenn, Morten,
Jonny og meg selv.
En slik tur krever noe forberedelse og vi hadde noen mindre høytidelige møter der vi drøftet avreise/hjemreise, fiskeutstyr, (herunder stangklasse, snøretyper, fortommer, fluer) for flytende og stille vann. Det var særs nyttig å ha med en erfaren konkurransefisker som Frank. Han ga oss rikelig med informasjon og om denne type fiske og var raus med tips. Vi lærte på denne måten mye om innsjøfiske på engelsk vis.
På de åpne bindekveldene på huset bandt noen av oss opp et visst repertoar av
fluer ut i fra råd fra de mer erfarne. Disse bindekveldene, som
absolutt er å anbefale for alle, er en gylden mulighet for å
utveksle erfaringer og kunnskap om bindeteknikker.
)
Tidsrommet for turen ble satt etter at datoen for fiske i renommerte
River Test var bekreftet. Her er det ikke bare å kjøpe kort, man må
simpelthen ha gode kontakter.
Vi fløy over fredag 9. og returnerte tirsdag 13. juni. Norwegian
fraktet alle mann t/r for omkring tusenlappen men flyselskapet hadde
beklageligvis glemt igjen Mortens bag i Oslo (med alt han hadde av
fiskeutstyr). Etter litt diskusjon transporterte flyselskapet den
ensomme bagen til vårt BB ved Chew. Eneste skår i gleden var at
Morten ikke fikk sitt fiskeutstyr til dagen ved Test, men dette lot
seg ikke gjøre.
Fra flyplassen tok vi buss til Golders Green der Jonny plukket oss
opp med sin sjuseter. Selv om det var sent på kveld vartet familien
Olsen opp med mat og drikke til hungrige reisende. Det var til og
med opp redde senger i herberget.
Grytidlig neste morgen dro vi av sted til River Test i stålende vær.
Vel
)
fremme ved denne naturskjønne kalkelva møtte vi Chris (en
engelsk, meget erfaren konkurransefisker og venn av Jonny). Stengene
ble rigget, og elva beskuet.
I vår sone fløt elva stort sett stille og rolig i slake bukter
omgitt av frodig vegetasjon. Gressbredden er klippet og lett å gå
langsetter (vading var ikke nødvendig). Det var stort sett gode
mulighet for baksleng og elva er ikke større enn at man noen steder
kan kaste over til motsatt bredd.
I denne elven er det etter engelsk tradisjon kun lov å fiske
oppstrøms og man må fiske med tørrflue. I følge Chris ville det
lønne seg å ha en vent, se - kast holdning for ikke å skremme
fisken.
På grunn av nylig utført gressklipping (i elva!) var den ikke så gin
klar som den kan være. Det fløt litt gress i puljer nå og da, men de
avtok etter hvert.
Vi lot ikke det ødelegge humøret og optimistiske som (nesten) bare
fiskere kan være satte vi i gang. Det startet tregt, nesten ingen
fluer på vannet og følgelig lite vakende fisk. Vi kunne se fisk i
vannet enkelte steder men de var nervøse og flyktet raskt ved forsøk
på tilnærmelser. Smått om senn skjedde det litt. Glenn fikk en flott
harr,
)
og fisket deretter på en stor, forsiktig vakende fisk uten å
lykkes. Thoralf
kom ruslende og prøvde seg på samme fisk med en annen flue (en klinkhåmer
flue) og selvsagt kroket han fisken på første forsøk.
Mon tro om Glenn angrer for at han ikke hadde forsøkt fluebytte? Fisken var nemlig over kiloen, gullfarget med dekorative røde prikker og i god kondisjon. For resten av oss var det i løpet av formiddagen ikke så mye å skryte av men en fisk av mindre sort fikk vel de fleste. For å duge bedre gikk vi noen hundre meter nedstrøms til puben med navn The Mayfly. Den må være en av Englands stoltheter innen sjangeren. Puben ligger ved elvebredden like nedenfor en bro der elva går over i et lite stryk fra å flyte bedagelig. Fra bordene ved elvekanten kan man se tallrike regnbueørret som i kamp med endene lever godt på smuler fra restaurantens gjester. Det var godt med folk der da vi kom men etter hvert fikk vi da det vi trengte og litt til. Etter å ha drukket godt (for å forhindre uttørring i sommervarmen) skred vi tilbake til elva.
)
En av oss følte behovet for en blund ved elvebredden og etter
sigende skal han på vei til soveplassen ha svømt litt i elva.
Ettermiddagsfisket gikk atskillig bedre for oss. Det viste seg å
holde stikk det eieren av valdet hadde sagt om at vi mot kveld kunne
få oppleve et spinnerfall av den store elvedøgnfluen. Dette er en
riktig godbit for fisken som den gjerne stiger opp for å ta.
Jeg fisket først nokså langt nede i sonen sammen med Chris. Fisken
)
vaket jevnt og trutt og selv om vi ikke hadde de beste imitasjonene
tok fin harr våre døgnfluer. Ørreten var verre å lure. Det begynte å
bli sent og fordi vi hadde langt å reise begynte vi å vandre oppover
mot bilen.
Litt lenger opp i elva fikk vi oppleve det vi kom for. Glenn fisket
på en stor, vakende fisk i et område der det på grunn av vegetasjon
i elva var vrient å få mer enn noen meter fri flyt. Han ga seg ikke
og da fisken satt løsnet jubelbrølet.
Jeg sto litt lenger opp i en innersving og observerte svære fisker
som vakte helt ute i yttersvingen. Ytterkanten der er bygget opp av
stokker som danner en skarp overgang til bredden. Strømmen førte
godbitene i et smalt belte og fiskene lot seg ikke be to ganger.
Jeg kjente fiskefeberen kom. At man kan bli så skjelven og revet med
av vakende stor fisk er fasinerende. Avstanden til fisken var så
vidt innenfor min kastevidde men jeg var redd de store fluene skulle
gi meg problemer med presentasjonen. Jeg hadde heller ingen eksakt
imitasjon, men i størrelse var de ikke så langt unna.
)
Jeg prøvde å konsentrere meg for ikke å skremme fiskene og utførte
først noen kast innenfor fiskene for å få ut tilnærmet riktig lengde
snøre. Deretter huket jeg selvsagt noe buskas i bakslengen med
økende fiskefeber som resultat. Ny flue, nytt forsøk flua fløt i
riktig bane men ingen interesse å spore. Vakingen opphørte ikke og
jeg lot flua dale ned i samme område…
Sakte, sakte steg en fisk opp, gapet over flua og lukket munnen.
Fast fisk, neida flua var allerede var vekk, på full fart mot
bakkast. Altså for raskt tilslag. Fiskeskjelven økte i takt med mine
bommerter.
Men det positive var at flua var blitt angrepet og jeg gjorde enda
et forsøk, så enda et. Da steg den samme eller en annen av disse
fiskene opp og denne gang klarte jeg det. Fisken satt, jippiiii…
De påfølgende sekundene og minuttene er av et merke man ikke glemmer
og som man streber etter å få oppleve igjen.
Jeg fikk etter et visst antall minutter med sterk bøy på stanga
denne flotte fisken inn i håven og Glenn kom løpende for å
fotografere (det lyktes bare delvis synes jeg, noe noen er uenig i).
)
Etter litt strabasiøse forsøk på å holde fisken ble den satt tilbake
i sitt rette element. Den var noe medtatt men kom seg heldigvis og
svømte av sted. Jeg hadde i alle fall satt en skikkelig personlig
rekord.
Vakingen sluttet ikke med dette.
Morten, som hadde fiskeutstyret i Norwegians forvaring, kom forbi og
det var ikke mer enn rett og rimelig at han fikk låne stang og fluer
av meg. Han er en bedre kaste enn meg men også han dro fluen ut av
munnen på en på en fisk før han klarte å få turens største fisk til
å sitte. Han håvet den og var storfornøyd.
Etter dette sèg mørket på og vi dro vestover i det engelske
landskapet bestående av grønne åser og daler. På turen kjøret vi
forbi Stonehenge nær Salisbury. Dette er et forhistorisk minnesmerke
i England som består av tilhuggede steinblokker. Steinblokkene s tår
på høykant og ble bygd 1900-1400 år før Kristus. Det antas at dette
kan ha vært et tempel for kultus og Magi eller et vitenskapelig
observatorium hvor man studerte solens, månens og himmellegemenes
bevegelser.
Tre timer forsinket ankom vi BB. Vi forsøkt å få noe å drikke på
puben men alt av puber i nærheten var stengt.
)
Søndagen var vi forhåndspåmeldt til fiskekonkurranse i Chew. For å
delta på dette måtte vi være medlemmer av Bristol Waters, men alt
dette hadde Jonny organisert på forhånd.
Engelsk konkurransefiske er høytidelig og alt går rett for seg. Man
trekker båtpartner og fisker i 8 stive timer om man da ikke har nådd
bag limit før den tid. Alle nødvendige ærend gjøres over ripa eller
som engelskmennene i spesielle medbrakte plastpissoar/trakter.
Alle båtene er utstyrt med motor, alle bruker drivanker og på denne
tiden av året var det i hovedsak buzzers/mygg som skulle være rette
medisin. Det var vindstille, blå himmel og varmt og slike forhold er
vanskelige.
Det viste seg å holde stikk, kun de færreste av deltakerne fikk
fisk. Vi prøvde alt mulig av teknikker men uten større suksess.
Etter konkurransen deltok vi på den engelske buffeen som var
inkludert og ved premieringen fikk vi våre pins som bevis på at vi
nå er medlemmer i Bristol Waters.
Lederen av Konkurransen Martin Cottis, en riktig tørrflueentusiast.
Man kan lese mer om han og Chew i juli nummeret av Fly Fishing and
Fly Tying.
Dagen etter gjorde vi et nytt forsøk i Chew, været var like
strålende fisket tilsvarende nedslående. Vi var skuffet over
innsjøfisket men vi hadde maksimal uflaks med været.
Turen derimot var en suksess fra dag en. Det var rett og slett
kjempetrivelig. Jeg håper på gjentakelse neste år.
En spesiell takk til den gjestfriheten Jonny og familien viste oss.
Det er ikke alle som slipper et kobbel av fiskere inn i huset og
attpåtil bedriver servering
Fiske hilsen
Gunnar