Prolog
For få år siden var jeg egentlig ikke noe særlig for konkurransefiske.
Min oppfatning var at man ikke skal konkurrere i «hobbyer»
Etter hvert overbeviste jeg for meg selv at man ikke skal påstå at man ikke
liker noe uten og først ha smakt.
Som sagt så gjort. Året etter meldte jeg meg på min første konkurranse. Denne
skulle gå i Trysilelva. Jeg kan vel ikke akkurat påstå at min egen plassering
var noen braksuksess, men «skaden» var allerede gjort, jeg hadde begynt å skifte
mening angående konkurransefiske.
Det første jeg oppdaget av positive ting med konkurransefiske, var at jeg lærte
ufattelig mye om mitt eget fiske. Man kan selv tenke seg, etter mange år med
fluefiske, et fluefiske på fiskerens premisser. Fiskeren kommer til en
fiskeplass han/hun har fisket på før (eller kompisen hans/hennes har gjort det).
Man kjenner til hva slags vannstand det bør være, hvor fisken står, hvilke
teknikker som fungerer, hva slags fluer man skal velge osv. Med andre ord; selve
utfordringen er egentlig sterkt redusert.
Det første jeg opplevde i Trysilelva var følgende: Vær så god; her Pål, har du
et hundre meter elvestrekning. Du har aldri fisket her før, men på en time skal
du «lære» plassen. I tillegg skal du få flere fisk enn alle de andre som deltar
i konkurransen. Altså en situasjon som fra før av var helt ukjent. Med andre
ord: En formidabel utfordring. Et hint til de som har «grodd fast» i samme gamle
opplegget. Skaff dere en skikkelig utfordring, og dere vil, særlig hvis dere
lykkes, få et helt nytt syn på hva fluefiske dreier seg om.
Av andre positive ting som jeg oppdaget ved å delta i konkurranser var
kameratskapet og det sosiale. Det er en helt spesiell opplevelse å være ivrig
fluefisker sammen med en gjeng andre like ivrige fluefiskere som til de grader
snakker samme «språk» som seg selv. Vi fluefiskere er jo uten tvil fullstendig
gale alle sammen, så her kommer uttrykket «like barn leker best» til sin
absolutte rett.
Etter hvert som man har vært med og konkurrert en stund på forskjellige plasser
i in -og utland, altså fått mange utfordringer, så vil jeg gå så langt i mine
uttalelser å påstå følgende:
Er man med på det som er av konkurranser i 3 år, da også i andre land, vil man
lære mer om sitt eget fluefiske, enn man ville klart å gjøre i løpet av veldig
mange år på egenhånd.
Som de fleste vet liker jeg heller ikke å ta livet av fisk, ikke det at jeg ikke
liker fisk, men i og med at jeg er så mye rundt omkring og fisker, har jeg sett
hva et for høyt fiskepress i et vassdrag kan utføre. Der det er
kultiveringsmessig riktig å ta opp fisk, gjør også jeg det. Derfor likte jeg
også veldig godt det at konkurranser ble lagt til steder som det var for mye
fisk, og altså en fordel med desimering av bestanden. I de konkurransene som
blir lagt til mer sårbare områder, praktiseres «fang & slipp».
Dermed tilfredsstiller fluefiskekonkurranser også den interesse jeg har for en
fornuftig forvaltning av våre naturressurser (eller i enkelte områder, på grunn
av griske mennesker, mangel på sådanne).
Så til dere som aldri har vært med i en konkurranse, kast alle fordommer å bli
med, jeg kan garantere at dere vil bli positivt overrasket.
Litt om området
Stedet VM skulle foregå var altså Zakopane. Byen ligger 922 meter over havet
og størrelsen er en del mindre enn Drammen (bykjernen) i areal. Antall
innbyggere ca. 28 000. Zakopane lå 16 mil unna Krakow, og vi ble fortalt at i
området Krakow-Zakopane bodde det ca. 12 millioner mennesker. Byen ligger ved
foten av Tatra-fjellene (Karpatene), i den sydøstre spissen av Polen 67 mil fra
Warszawa. 5 - 6 mil unna lå Slovakia. Den ene elven vi fisket i delte disse to
landene, og en dag vi fisket, vadet Torill og jeg litt langt, og vi fikk
beskjed av guiden vår om at vi fisket i feil land (hvilket var helt greit bare
man hadde pass og fiskekort).
En annen grunn til at det var enormt mye mennesker i området var den
mellomeuropeiske fellesferie som var på denne tiden. Skoleferien i Polen var fra
ca. 3. Juli frem til 6. September. Zakopane er polens mest populære feriemål, og
et vintersortsted. I og med at det var et populært feriested, var det også
polens dyreste, med hotellpriser tett opp mot våre egne. Røyken kostet
ufattelige (for polakker) kr. 82,- for en kartong Prince. Polsk Vodka ca. kr.
25,- for literen. Tre retters middag med vin eller øl mellom kr. 50,- og 60,-
Vil man bo skikkelig bra og billig, er leiligheter og mindre overnattingssteder
tingen.
Vi ble også fortalt at Zakopane er et veldig konservativt og religiøst (katolsk)
sted. (Det var kun 5 bordeller her kunne vår guide fortelle). Pave Johannes Paul
III kommer fra området, og de enorme kirkebygninger som det var flere av i
området, var prydet med veggmalerier av paven.
Før jeg reiste ble jeg også rådet til å vaksinere meg mot hepatitt, polio,
difteri, tyfus og stivkrampe. Helt sikkert ikke dumt. Lurt var det også å fylle
opp med aktivt kull, Underberger etc.
2. konkurranse dag ble 12 personer kjørt på sykehus med akutt matforgifting, og
ytterlige 50 stykker ble syke (personlig har jeg fortsatt trøbbel med magen).
Årsaken var en hotellmiddag bestående av kylling krydret med salmonella.
Før jeg reiste til Polen hadde jeg gjort meg opp visse formeninger. Man tror ut
i fra hva man har hørt, lest, sett på bilder osv. hvordan ting ser ut og hvordan
ting er. Akk hvor feil det går an å ta. Flere av oss fant ut kun etter kort tid
at vi ikke kunne revurdere våre tanker om Polen, vi måtte starte helt på nytt.
VM I FLUEFISKE 1998. ZAKOPANE, POLEN
Lørdag morgen 15. august møttes 6 personer på Fornebu. Formålet var å komme
seg på et fly til Warszawa via København. Disse personene var; lagkaptein Torill
Kolbu, Stein Solberg, Erik Eikre, Olav Syversbraaten, Marit Kronen og meg selv.
Før jeg går videre i min lille beretning, må jeg få lov å si noen ord om Marit.
Marit har et hjerte på størrelse med Akershus fylke. Sjelden treffer man på noen
som ofrer seg så mye for andres velvære.
Marit startet dagen mellom fire og halv fem om morgenen. Hvorfor hun sto opp så
tidlig ? Jo det var for å være vekkerklokke for resten av gjengen. De som drakk
kaffe fikk selvfølgelig også dette servert omtrent på sengen. Ut over dagen gikk
det slag i slag med å være bærer, fotograf, psykisk støtte etc. Hun gjorde også
en skikkelig jobb med å prøvefiske sammen med oss andre.
Innimellom alt dette, var hun også med på å holde orden på tidsskjemaer, være
kartleser osv. Med andre ord, Marit hadde en lang arbeidsdag. Flere kvelder vi
andre tok en øl, var ute og spiste o.l., da satt Marit å bandt fluer (hvilket
hun er fenomenal til). Ikke sjelden varte denne fluebindingen nesten til hun
skulle vekke oss andre !! Jeg får vel snakke for meg selv (selv om jeg vet det
gjelder et par andre), uten Marit hadde min egen innsats i VM vært, for ikke å
si umulig, rimelig laber (har veldig vanskelig for å stå opp tidlig). Så Marit,
tusen takk skal du ha.
Flyturen gikk helt knirkefritt, og vi landet i Polen litt ut på dagen. Blå
himmel og ca. 27 grader i skyggen var det som møtte oss.
Vi hadde avtalt å møte vår sjåfør med hans minibuss, som vi hadde leid i 10
dager. Med på lasset skulle også vår polske guide være.
Moroa startet da minibussen skulle fylles av folk og bagasje, det ble, for å si
det mildt, meget trangt. Etter mye banning og mas, fikk vi da etter hvert stua
alt inn i bussen, og vår 9 timers lange biltur mot Zakopane kunne starte. 9
timer stua inn i en minibuss så trang at vi ikke fikk beveget oss, i den varmen,
ble, etter min mening, en prøvelse. Skulle en bytte vann i akvariet, måtte all
bagasje ut. Så trangt var det. Etter ditto mil på veien begynte vi også å bli
sultne. Dette viste seg å være et problem. Ikke det at det var mangel på steder
å spise, snarere tvert imot (Polen er det landet i Europa som har størst antall
butikker i forhold til folketallet), men det viste seg at vi hadde ankommet
Polen på landets nasjonaldag. Dette var tydeligvis den dagen da alle som skulle
gifte seg gjorde dette. Altså var kroer og restauranter bortleid. Men mat fikk
vi etter hvert på en liten kro langs veien. Forøvrig en kro jeg i Norge ville
tenkt meg om omtrent 100 ganger før jeg spiste på. Men skepsis til tross, maten
var god. Etter hvert fant vi i aller høyeste grad ut at i mange tilfeller var
det de spisesteder som så absolutt ikke hadde utseende med seg, som hadde den
beste maten.
Bussturen ble også en del forkortet av at det var veldig mye å se på. Uansett om
man var, tilsynelatende ute på landet, var det folk overalt. Jeg har aldri i
hele mitt liv sett så mye folk på en gang som det jeg gjorde mens jeg var i
Polen.
Vi ankom hotell Siwarna sent lørdag kveld. Dette hotellet skulle vi altså
tilbringe de neste 16 dager på. Grøss og gru. Selvfølgelig ble det også tull ved
innsjekkinga. Etter en del harde verbale utvekslinger mellom Torill (via vår
engelsktalende guide) og resepsjonistene, ble vi tildelt rom (foreløpig).
Rommene var mildt sagt sørgelige, og vi fikk en følelse av hvordan
militærkasernene så ut når kommunistene hersket i Polen. Sengetøy fikk man
inntrykk av at var godt «innkjørt». Skulle man på «ramma», var for så vidt det
greit nok, bare man fikk kastet seg ut av badet i det man trakk i snora. Da sto
nemlig vassføyka ut av alle rørdeler.
Men, men, tross alt venner man seg til ting etter hvert, og vi var jo i Polen
for å fiske, ikke sitte på hotellrommet (det hadde forøvrig heller ikke gått an
på et så lite rom). Noen av «kaksene» som dukket opp etter hvert hadde booket
suiter. Kan si det sånn at det er forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker.
Etter noen dager kom også lagets reserve Tor Grøthe, samt Geir Sivertzen, Martin
og Theresa. Geir og Martin representerte MUSTAD. Martin var forøvrig, i tillegg
til norsk, polsktalende. Dette var en kjempefordel, for det viste seg at det var
ufattelig få polakker som snakket annet enn polsk. Hvis de snakket noe annet
språk, var det tysk. De få som snakket engelsk, var ikke akkurat det man kan
kalle råflinke, men de prøvde så godt de kunne. Vår fenomenale sjåfør kunne ikke
annet enn polsk, men det forhindret ham ikke fra å kommunisere med oss nordmenn
uten plunder (les; armer og ben). Med på lasset var også representanten fra en
av våre andre sponsor, Øistein B. Stoltenberg fra SAS. Øistein var også meget
språkfør, med tysk, italiensk og engelsk i tillegg til norsk. Team MUSTAD bestod
altså til sammen av (med sjåfør og guide) 12 personer.
I tillegg ble vi også assistert av en tidligere deltager på det polske
landslaget under treningen. Vi klarte også å overtale en reserve fra årets
polske landslag med å assistere oss under treningsfisket. (Dette var
selvfølgelig meget hysj - hysj).
Konkurransen var lagt opp til at det skulle fiskes fire økter i to forskjellige
elver (Svarte Dunajec og Vite Dunajec) 1. økt skulle være fra drivende båt i
reservoar. Dette «vannet» var kun 3 år gammelt. I enden av vannet var det en
kraftstasjon som leverte 45 gigewatt (ca. 40 lynneslag). Reguleringen foregikk
ved at man «pulset» vannet. Dette førte til at man fikk rimelige solide
variasjoner i vannstanden, hvilket ikke akkurat forenklet fisket.
Vårt prøvefiske var da lagt opp etter dette. Det som ble et stort problem for
vårt prøvefiske, var at vår guide ikke var tilstrekkelig kjent rent geografisk i
det aktuelle område. Det vi ble informert om, var fiskeslagene vi kunne forvente
å få. Harr, ørret, regnbueørret, Donaulaks, vederbuk, gjedde, abbor og barbe. De
fire sistnevnte teller ikke i konkurranse. For de som ikke kjenner til Donaulaks
(lokalnavn hocha hocha), kan jeg fortelle at dette er en laksetype som lever i
elva hele året rundt. Primærnæring for Donaulaksen i nevnte elver er barbe. I
tillegg tar den også litt for seg av de andre fiskeslagene. Vi ble fortalt at
faktisk så har gjeddebestanden gått tilbake etter at det ble satt ut Donaulaks i
polske vassdrag. Sistnevnte spiser nemlig gjedde.
Donaulaksen kan minne om atlanterhavslaks som har stått en stund på elva.
Størrelsen kan komme opp i 200 cm og oppunder 50 kg !!!!!!!
Barben er en slags karpefisk, og kan bli opp til 4 kg. Barben sies å være den
sterkeste fisken polakkene har i forhold til sin størrelse. Vi fikk dessverre
ikke kontakt med noen av de største eksemplarene, men de mindre tok tørrflua
villig. Vederbuk var det plagsomt mye av, og mange på en 1 - 2 kg. Synd denne
fisken ikke er sterkere, for den tar alle fluetyper villig og går på klekkinger
akkurat som ørret og harr.
Vederbuk (og også de andre vitfiskartene) ble under konkurransen på enkelte
soner litt plagsom. Dette på grunn av at den var for så vidt stor og tung, og
reglene tilsa at all fisk skulle håves uansett. Det hendte det gikk på 2
vederbuker samtidig, og når da disse var så vidt store kunne det ta tid å få dem
i håven, den tiden hadde vi, som jeg skal komme tilbake til, i aller høyeste
grad bruk for.
Torill hadde laget et opplegg for prøvefiske som i grove trekk gikk ut på at
alle prøvde forskjellige teknikker og synkegrader på snører på forskjellige
steder og tidspunkter. Vi prøvefisket også på tider av døgnet som var relevante.
Det tok heller ikke lange tiden før man skjønte hva insektspisende fisk i polske
vassdrag levde av. Det var vårfluer i alle farger og fasonger. Ikke vanskelig å
forstå hvorfor nymfeteknikker fisker godt i mellomeuropeiske vassdrag. Vi hadde
også massive klekkinger av døgnfluer. Spesielt små (krok 20-28) Baetis, og
Heptagenia. Brukbare klekkinger også av steinfluer (Isoperla). Harren så ut til
å foretrekke små døgnfluer (tørt og klekkere), mens ørreten foretrakk
vårfluelarver. Heptagenia-klekkinger var som hjemme meget tiltrekkende for ørret
og regnbue.
Streamere i Muddler Minnow varianter fisket også meget bra.
Plagsomt for prøvefisket var også den tilsynelatende evigvarende trafikken på
elva. En populær turistattraksjon var nemlig flåteturer på elva. Flåtene tok 12
passasjerer, og kom med ca. 30 meters mellomrom hele dagen. Heldigvis skulle
selve konkurransen foregå utenom området for denne trafikken.
Konkurranseområdene hadde vært fredet for alle typer bruk i tre måneder, og det
skulle visstnok være satt ut over 15 tonn med ørret og regnbue. Noe donaulaks
var også satt ut. At polakkene tok fredningen alvorlig forsto vi da vi en dag
skulle prøvefiske. Vi hadde et litt dårlig kart, og bommet på det lovlige
prøvefiskeområdet med 500 meter. Olav rakk 5 kast før vi hørte sirener, og det
dukket opp et høyst uniformert kjøretøy ført av meget bestemte herrer med store
skytevåpen. Olav sveivet inn ganske raskt.
Prøvefisket etter harr ble den virkelige utfordringen. Harren i Polen var
forøvrig ikke helt den samme type harr som vi har i Norge. Maksimumstørrelsen
var noe mindre, og den var lysere i fargen med en del sorte prikker (skikkelig
gullfisk). Spesielt var det også at harren hadde «sine» steder i elvene. På
disse «stedene» (ofte ikke større enn 40-50 kvadratmeter) kunne det til
gjengjeld stå hundrevis av harr. Man kunne ofte se dem i vannet. I de periodene
det klekket døgnfluer virkelig kokte det av fisk. Ikke var den sky heller. Man
kunne vade rett gjennom en stim av fisk, og 2 minutter etter begynte den å vake
igjen. Det eneste den virket litt sky for, var for tykk fortom. Polakkene kalte
harren for «professor», dette navnet var helt klart ikke til å misforstå. Harren
vaket på det som var av tørrfluer og klekkere som vi serverte, men tror dere den
satt fast ? Nei da, krokingen var det som var utfordringen. Stein knakk koden
ganske tidlig, og de to neste dagene brukte vi på å trene kroking av harr. Tor
ble med meg for å trene en ettermiddagsøkt, og jeg må si at jeg aldri har vært
borti en mer frustrerende fiskesituasjon. Tor som hadde trent på harr dagen før,
kom hele tiden med råd og tips, men jeg må innrømme at det tok tid før jeg innså
at harren faktisk var så vrien som Tor prøvde å dunke inn i hodet på meg. Det
viste seg det at harren bare ble kroket hvis flua hadde riktig størrelse, og i
tillegg, tilslaget kom idet (helst før) vaket kom. Oppskriften Stein formidlet
til oss andre var følgende: 60 - 100 cm 0.10 - 0.12 mm fortom rett på
fluesnøret. Personlig begynte jeg med samme fortomsopplegget jeg bruker hjemme
(1 - 2 stanglengder fortom), og da ble ikke tilslaget raskt nok. Det var også
bare å glemme kast på over 8-10 meter. Heldigvis for meg hadde Tor tålmodighet
til å stå ved siden av meg å mase helt til det gikk opp for meg hvor spesiell
denne harren var, og takk for det, ellers hadde jeg vel stått der ennå. Så med
kort fortom, korte kast, og CDC fluer i størrelse 22-24 (fra Marits flueboks),
fikk jeg også (til slutt) harren til å sitte.
Når man først fikk til riktig tilslag (og ellers riktig teknikk), kom det opp et
stort antall meget raskt.
Forøvrig var administrasjonen av fisket i Polen lagt opp på følgende måte: Det
var et overskytende organ (sportsfiskerunion).
Kjøpte man fiskekort, gjorde man det for alle vassdrag i hele Polen. Årskort for
polakker kostet ca. Kr. 150,- For utlendinger var prisen ca. Kr. 350,-
Så godt som alt av penger som kommer fra fiskekortsalg tilbakeføres til landets
vassdrag. Forøvrig har også polske myndigheter fått øynene kraftig opp for
miljøvern. Å tenke miljø blant polske politikere er nå en motesak. (Hvilket ikke
kan være annet enn positivt i et tidligere så forurenset land).
Det var et meget spent Team MUSTAD som ble transportert til sine respektive
soner første konkurranse dag. Vi hadde, grunnet intenst prøvefiske, ikke sett
alle konkurransesonene. (Hvilket hadde, etter min mening, vært en fordel).
Konkurransesonene skilte seg i hovedsak ut ved at de var dypere og at de noen
steder hadde hardere strøm enn treningssonene. Motsatt var det også på den måten
at det var soner med maks 10 meter bred elv og dypeste vann på 70 cm, og
krystallklart. Det eneste vi fikk informasjon om i bussen på vei til
konkurransesonene var at det var «nok» fisk til alle.
Den første sonen jeg skulle fiske på hadde en bratt skråning ned til vannkanten
med dyprenna på min side av elva. Strømmen hadde enorm hastighet, og jeg mistet,
for å si det mildt, litt av troen. Valget sto mellom polsk nymfeteknikk og
glassline med streamer som endeflue og våtflue som opphenger. Valget falt på det
siste. Allerede første kastet hadde jeg kontakt med fisk, og for sikkerhets
skyld hadde det gått på en regnbue på 31 cm på endeflua og en ørret på 37 cm på
opphengerflua. Med hjelp av strømmen kan vel de fleste tenke seg åssen detta
raste av gårde. Men etter hvert klarte jeg å få fiskene i hoven, brukbar start.
Siden ble det bare «verre». Det var som å fiske i en enorm makrellstim med
hekle. Det beit minimum 2 ganger p.r. kast. Denne type fiske var noe helt nytt
for meg, og jeg kløna bort en hel haug med fisk. Men, tross alt, jeg hadde fått
opp 26 fisker. Alt kontrolløren min sa var: Pål, you are playing the fish to
long. Jo da, jeg hadde forstått det, men hva i svarte skal en stakkar gjøra med
sterk fisk godt hjulpet av sterk strøm (og flere ganger 2 fisk samtidig) ?
Løsningen ga seg selv. Jeg var nødt til å kjøre tyngre opplegg. Jeg greide også
for sikkerhets skyld, mens jeg kjørte en regnbue som hadde tatt opphengeren, å
få på en donaulaks. Denne ble sikkert lurt av vinglinga til den regnbuen jeg
hadde på opphengerflua. Vekta ble anslått av tilskuerne (som det var store
stimer av) til ca. 6 kg. Tjo bing, kunne like gjerne huka et tog. 10 sekunder,
30 meter bakline, hasta la` vista baby.
Misfornøyd med min aller første sone i mitt aller første VM kan jeg ikke si jeg
var, men litt skuffende var det å miste så mye fisk. Bedre ble det ikke i
lunchen da jeg fikk høre at tsjekkeren som fisket på sonen nedenfor meg (en sone
med mye roligere strøm, men dog), hadde fått 62 tellende fisk. Når man tenker på
at man skal kaste ut, kroke, få inn fisken, håve og levere fisken til
kontrolløren, vade ut igjen, osv. da vil man få følgende statistikk: Tsjekkeren
mine damer og herrer, hadde fått opp en fisk hvert 2,9 minutt i 3 timer i
strekk. Slitsomt? Ja. Vant han økta ? Ja.
Ettermiddagsøkten skulle jeg utføre i en roligere del litt nedstrøms i elva. Min
tysktalende kontrollør fortalte at slovaken som hadde fisket på sonen før meg
hadde fått 42 tellende fisk. Ikke så oppløftende (trodde jeg) med tanke på hvor
mange fisk som var igjen på 75 meter elv som ikke var kroket. Men heldigvis,
mens vi satt og pratet og ventet på at økta skulle begynne, begynte det å klekke
døgnfluer (Heptagenia). Boblebad var det første som slo meg. Dette så virkelig
ut som om det skulle ta av helt, og det gjorde det. Jeg rigget opp 7èr stanga
med glasslina. Glassline fordi man da kan fiske de første meterne tørt, og
resten av kastet vått. («Glasslina» det her refereres til er 3M sin Stillwater.
Verdens beste flueline i sitt slag. Gjennomsiktig, smidig, ufattelig slitesterk,
uniform sink, sinnssykt langtkastende etc. Superlativene vil ingen ende ta).
1 stanglengde 0,30 mm fortom, Texas Pål Muddler i enden, stor klekker som
opphenger.
Her skulle det gå fort. Det jeg var noe skeptisk til var om fluekrokene ville
tåle et så hardt press uten og ryke eller rette seg ut. Fluene jeg skulle bruke
var bundet på Mustad`s nye BLN streamerkrok som jeg aldri hadde prøvd før.
Ubegrunnet frykt, disse krokene så ut til å tåle alt, og de kroket også meget
bra selv med nedklemt mothake. (Løp å kjøp). Forøvrig var det også en annen krok
fra MUSTAD som viste seg helt overlegen, nemlig 80250. (Til polske nymfer og
vårfluelarver).
Rykte om at det før på dagen hadde blitt tatt mange fisk på sonen jeg skulle til
å fiske på, hadde tydeligvis spredd seg i hele området, og når jeg tilfeldigvis
kom til å se i motsatt retning av elven viste det seg at det hadde samlet seg en
hærskare tilskuere. Ikke hadde jeg hørt dem, enda de var bare noen meter fra der
jeg satt. Utrolig at så mange mennesker kunne være så stille. Jeg spurte
kontrolløren om hvorfor de var så stille ? Jo, sa han, det var fordi de ikke
ville forstyrre konsentrasjonen min. Hellandussen for en høflig innstilling. Har
aldri opplevd maken. På andre siden av elven, 100 meter oppstrøms, hadde det
samlet seg 40 - 50 ungdommer, og de hadde sendt en i bil for å spørre
kontrolløren om de var i veien for meg ? Er det mulig ? Så høflige mennesker
finnes faktisk. Etter hvert dukket det også opp flere polakker som ville komme
med råd før økta begynte. (I løpet av de 3 dagene konkurransen varte, fikk alle
på laget absolutt bekreftet det de hadde fått inntrykk av allerede fra første
dag, polakkene hadde stor interesse for at det norske laget gjorde det bra).
Blant de jeg snakket med var fluefiskeforfattere, den polske kapteinen, guider
osv. (En av de polske guidene hadde for sikkerhets skyld vært guide i GAULA).
Alle kom de med små stikkpiller om hvordan jeg burde gjøre det. Jeg må innrømme
at jeg var på vei til å bytte opplegg før økta begynte. Men på en måte syntes
jeg ikke det var riktig å gjøre nøyaktig som de lokalkjente sa, så jeg kjørte i
gang med det opplegget jeg hadde bestemt meg for. Det nærmet seg tiden for at
økta skulle begynne, og jeg vadet noen få meter ut i vannet. Da jeg snudde meg
for å se om kontrolløren ga tegn til at jeg kunne begynne, fikk jeg se at det
var kommet ennå flere tilskuere, i tillegg var det montert opp flere kameraer og
fotografiapparat. Ditto TV- team med kameraer, journalister etc. samt over 100
tilskuere, joda, jeg fikk et snev av prestasjonsangst. Kontrolløren ga tegn til
at jeg kunne starte fiskingen. Det første jeg gjorde (selvfølgelig), var å tenne
en røyk. Som kjent biter det alltid når man gjør dette. Så var dette heller
intet unntak, det første kastet gikk ut, fluene landet, synkronvak. To regnbuer
hadde tatt fluene mine samtidig. Fiskene ble håvet, levert til kontrollør, og
jeg vadet ut for å fortsette fiskingen. Neste kast, reprise. 4 fisk på fire
minutter. Stående ovasjoner fra et entusiastisk publikum, vips så var den
prestasjonsangsten borte. Når så de 3 timene var gått, hadde jeg fått opp 50
fisk. For en opplevelse, og for et slit.
De neste 45 minuttene gikk med til å skrive autografer, gi intervjuer osv.
Summa sumarum var dette en stor opplevelse, men jeg er glad det ikke skjer for
ofte. Mengden fisk i denne delen av elva var helt usannsynlig, og man skulle
ikke gjentatt dette ofte før det hadde blitt rimelig kjedelig. Men innimellom er
det rått.
Tilbake på hotellet, vente på de andre på laget, få greie på hvordan de andre
landene hadde gjort det osv. Møter på kveldstid, gå gjennom fluer, hendelser,
planlegge taktikk for neste dag etc. La meg fastslå med en gang at dette var
ikke ferie.
De neste dagene føltes som en evig fisketur, men tidspunktet da den siste økta
skulle fiskes kom allikevel veldig raskt. Vi hadde gjort det «så der», men
problemet var at alle «blanca» på reservoaret, og dermed røk alle muligheter for
en god plassering. (Lagplassering ble nr. 14).
Personlig var jeg brukbart fornøyd, og lagplassen for neste års VM i Tasmania
ble sikret. Det samme var også tilfelle for Olav.
Man kan vel ikke akkurat påstå at denne konkurransen var rettferdig. For det var
sonene alt for ulike, men tross alt, det burde være likt for alle. Men det er
ikke til å stikke under en stol at trekningen hadde mye å si for resultatet.
Det er klart at man sitter igjen med mange tanker etter et slikt evenement, men
følelsen blir den samme som etter førstegangstjeneste. Det er mye gøy, og det er
en del som ikke er så gøy, men i ettertid husker man stort sett bare det som er
positivt.
Det som var mest utrolig var den enorme gjestfriheten som polakkene utøvde. For
ikke å snakke om hvilken enorm interesse det var for fluefiske i dette landet.
Jeg har nevnt det tidligere i andre fora, men jeg sier det igjen; vi nordmenn
har enormt mye å lære når det gjelder tankegang rundt forvaltning av
naturressurser.
Opplevelsene var så mange at jeg ikke hadde hatt problemer med å fortsette denne
beretningen i mange sider til, men resten får vente til en annen gang.
Til slutt vil jeg få takke de som var med på å gjøre deltagelsen i dette VM til
en realitet for meg (og laget). MUSTAD, SAS, SONDRE, samt det råeste som finnes
av hi-tech fritidstøy på markedet; Skreddersydd as (Norsk designer og firma) med
MISSING LINK SPORTSWEAR .
Til dere andre som var en del av team MUSTAD: Hjertelig takk for en unik
opplevelse.
Pål Andersen